Brosteingrunn

Mine første skritt i denne verden gikk på brostein. Antagelig ruglete og litt ujevn - men urokkelig og uforanderlig i mitt barndoms Bergen.

Kjerrehjul, hestehover, beksømmere og biltrafikk har forgjeves prøvd å slipe på steinen gjennom genearasjoner

Den smale brolagte Nøstegaten ble den trygge trygge grunnen i barndommen. Mine barndomsminner er brolagt med brostein.
Her fant vi vår arena for leken, vår utforskertrang brakte oss langt avgårde på andre brosteinsgater, nedover mot torget, mot festplassen, Ole Bullsplass med sine salgsmesser som var spennende oaser for oss kjuagutter.

Vi dro på brostein til Torget i desember og så på tegnefilmer langt oppe på veggen på Kløverhuset. Vi ventet i timevis, virket det som, frøs neglebitt på føttene, men når filmenvisningen startet opp var alt glemt og vi dro inn i tegnefilmens varme og vidunderlige, varme verden.
Vi gikk på brostein bort til IOGTs barnelosje med sine forunderlige, bisarre ritualer. Vi fikk utdelt de utrolig rare utseende krager som så ut som lunger utenpå oss, og templerene hadde røde.
Vi led oss gjennom seremoniene, for vi visste i enden vanket det brus og kanskje av og til tegnefilmer.

Vi løp over den trafikkerte Nøstegaten med livet som innsats på vei mot "jekten" Jekteviken - og gamle Sydnes sjøbad der vi fremdeles kunne finne gamle mynter i sprekkene der nede, som tidlige tiders badende hadde mistet.
Vi dro til "minen" under dragefjellet, der det visstnok befant seg et hvelv for oppbevaring av dynamitt - og lassevis, hauger med brostein. Vi klatret i Dragefjellet for å finne kråkesølv og vi satte oss av og til fast oppe i fjellet. Men det gikk bra og vi fant alltid hjem igjen.

I slutten av - 60 begynnelsen av - 70 årene hadde kommunen en egen trang til å lappe brosteinsgatene i Bergen med asfalt, hver gang det var graving. Brostein var på vikende front og lappingen var grusom og unådig.
Reaksjonene uteble,  - 70 tallet var preget av nyskaping, stygge bygg ble reist over alt, stygge blokker som blant annet rådhuset i Bergen, som ble plantet midt i idylliske Marken. Midt i brosteinsbelagte små og trange smau og streder reiste betongmonsteret seg som et symbol på den nye tiden.

Idag er brosteinsgatene tilbake, Bergenseren vet å smykke sine gater, vi vet hva vi skal trakke på og hva vi skal by våre gjester å trakke på for all ettertid. For det er musikken og etterklangen i skrittene våre vi vil ha og det gir våre kjære brosteinsgater. De er i ryggmarken på oss, det er en del av den kulturen vi bærer med oss, så jeg unnskylder alle overtråkk og skrubbsår de har gitt meg i barndommen.

Og en ting; - 70 tallets platåsko funket ikke på brostein, men den moten forsvant jo.

Til slutt; jeg vil leve resten av mitt på brostein - og når det hele er over og jeg er på vei til en annen dimensjon, så ser bare ned på hva jeg går på.
Er det brostein vet jeg at jeg er på vei rett sted.

Sangliv

Etter å ha uttøvd bortimot et liv som sanger, stopper jeg aldri å forundres over den universelle kraften som sang har. Både overfor publikum som mottar , men også for meg selv som utøver.

I løpet av de par siste årene har antall opptredener og konserter økt og jeg befinner meg ofte på en scene, enten om det er med band, en musiker, storband, Lava eller andre konstellasjoner.
Jeg føler at min sangutøvelse har kommet over i en annen dimensjon. Jeg merker rett og slett at å synge står i direkte kontakt med mitt indre sjeleliv.

Det er en ubeskrivelig følelse å kjenne at jeg greier å formidle alt jeg tenker og mener via sangen.
Og det som er enda bedre, er at jeg kjenner at sangen griper direkte inn til mitt publikum.
Dette er veldig sterk opplevelse , nesten spirituell og sanselig og utrolig inspirerende å kjenne på.

Sangen er vårt verdenspråk. Sangen skiller ikke mellom raser og religion, mellom fattig eller rik. Den når frem til alle.
Dette er min livsoppgave; jeg synger og den kommer til å vare hele livet.

Nattemørket

Den forsvant, den sommeren som aldri kom til oss, den som ertet oss i slutten av april og som forsvant da junikulden veltet inn og kom tilbake og ristet oss i kuldegys og ble der helt til den grønne sommeren fikk det matte utseende - og den tunge morgenduggen hilser deg velkommen i august.
Mørket siger innpå, så ufattelig tidlig,og så ufattelig korte somre vi har.

Nå faller lyset, mot frossen jord , skygger blir lange i dine spor. Skrev jeg i teksten til min låt: "Veien hjem" som egentlig ikke er ment til å være en julesang, men den havnet nå på en samle CD med julemusikk fra vest på Tylden for et par år siden.

Egentlig var teksten til min far; i hans siste leveår; 2008 - musikken hadde jeg laget på demo med italiensk tekst, den synes jeg passet slik, episk tenorballade, Jeg hadde til og med fått et tekstforslag fra en italiensk tekstforfatter som jeg egentlig aldri synes noe om.
Så en dag , etter at jeg hadde snakket og besøkt min far - 88 år  - og skrøpelig og syk - satte jeg meg rett ned og skrev teksten, fra første til siste bokstav, nesten som med automatdskrift. litt sterk opplevelse egentlig, for når man sanser at livet går mot slutten for våre nærmeste - er det en veldig sterk fornemmelse, egentlig - og på en måte en så ugjennkallelig visshet om hva som skal skje. Man skyver følelsen bort, men den er der. Det er denne vissheten som er teksten Veien hjem;

hør den her; http://itunes.apple.com/no/album/veien-hjem/id406065331?i=406065348

Nå faller lyset mot frossen jord

Skygger blir lange  - I dine spor

Se – horisonten

Aften glød

Solen som varmet – blekgul rød

Veien er svinget –tung å gå

Tungt du bærer – alene er nå

En stemme klinger – trygg og god

Gir en mening – fred og ro

Kom – kom  imot oss

Inn I mitt lys

Kjenn at det varmer – gjør din sjel så trygg

For på din reise – gikk du deg vill

Iskald du streifet – rundt omkring

Rekk meg hånden

Bli med hjem

Ser du det lysner – langt der frem

En evig visshet – sann og god

I enden av sporet – står din tro

Dette er reisen – Veien hjem

Storytellers

I musikkbransjen er påvirkningen og inspirasjonen fra andre artister, musikere og låtskrivere gjerne mye sterkere enn i andre kreative yrker, om det går an å kalle det et yrke da, det er nok heller  en livsstil og en livslang ferd og trang til å skape.
Driften på dette udefinerbare, denne kraften man føler når man utøver dette komplekse, sammensurium av følelser, sinnsstemninger og påvirkninger, gjør selve utøvelsen til en sterk og utrolig inspirerende og givende opplevelse.
Påvirkningen er sterk,  vi blir alle veldig inspirert av de som har vært før  oss, de som fant en ny form, ny stil, nye klanger og harmonier, nye riff eller fraseringer.
Alt dette former deg som utøver.

Crosby, Stills,Nash & Young er stilskapere som mange andre. Deres unike vokalharmonier, som igjen er en smeltedigel av en rekke sjangre, folk, country, rock og blues, ble på slutten av 60 tallet til et banebrytende band som har betydd mye for pop og rock.

Gutta kom fra forskjellige suksessrike band som; Byrds, Hollies og Buffallo Springfield.

Først var det CS & N med flotte vokalharmonier, i god Byrds og Hollies tradisjon. Men det fantastiske var blendingen av de 3 stemmene, helt unik. Senere kom rockeren Neil Young til.

Og hvor kommer jeg inn i bildet her? Jo - sammen med mine gode kolleger og venner, Olav Stedje, Svein Dag Hauge og Elias Muri egner vi en del tid til herrene CSN & Y.

Herrene ESH & M er også gamle musikervenner med et relativt langt bekjentskap bak seg.
Stedje og Hauge traff hverandre allerede i ungdomstiden hjemme i Sogndal og Leikanger. Hauge var utskremt fra Bærum med en far som var banksjef i Sparebank systemet.
Stedje var født på "skuggesiden" som han ynder å kalle det, Stedje i fruktbygden Sogndal.

Eldøen tråkket brostein og hadde stadig vekk skrubbsår på knærne i sin Lyckliga gatan, Nøstegaten i Bergen. Mens Muri, boyband alibiet vårt kom til adskillig senere i herlige Ålesund.

Våre mangeårige planer om å lage et band med utelukkende musikken til CSN & Y ble til en realitet sommeren 2004, vi kalte prosjektet; Déjà vu.

Vi dro midt på sommeren til Haugefamiliens landsted på nydelige Hvaler, og med grillmat og dertilhørende godt drikke, gitarer, piano og Stedjes PA, rigget vi oss til ute på terrassen i deilig sommervær.

Ambisjonene var der, øve inn et helt repertoir med musikken til CSN & Y i løpet av disse vakre sommerdagene. Nå vet man jo at vi alle er glad i pauser og med god grillmat og godt drikke på kjølen ble det en del provianteringspauser. Men vi kom nå igjennom det, og med en del øvinger i "det sivile liv" i hverdagen var vi klar for konsertscenen - og begynte å reise på klubber.

Vi strevde imidlertid med å få oss temperert, dvs. finne balansen mellom stemmene våre, jeg lå stort sett på topp, og Stedje og Hauge lå i midten med Elias under eller på andre stemmer, fikk vi det ikke helt til å stemme.
Da fant vi ut at vi måtte stokke om på stemmene; Hauge røk på toppen, altså de lyseste stemmene og jeg la meg i midten sammen med Stedje, da var vi på plass og kvaliteten økte.
Bandet har vi kost oss med siden dette, vi forteller også historien om våre helter, om tidsepoken de startet opp i , om kolleger, Joni Mitchell bla, og om oss selv - og det ser ut som om publikum liker dette veldig godt.
Vi har de to siste årene gjort noen turneer i bla, Kulturhus rundt omkring, flott sang , flott gitarspill og flotte kolleger og gode venner gjør
Déjà vu til et veldig herlig prosjekt som vi forhåpentligvis kan reise rundt i mange år enda.



Deja Vu Live:  http://soundcloud.com/egil-eld-en/deja-vu-our-house-live-from

Foreløpige konserter høsten 2012;

9 oktober - Kolben kulturhus Kolbotn
25 oktober - Ørsta kulturhus

Herlige by

Jeg nyter sommertiden i en blanding av studiojobbing, 20 meter fra Torgalmenningen, og turer rundt omkring i sommertravle byen vår. Torget har eksplodert, stappfull av ny torghall og :-) enda flere salgsboder og lukter, oser av frityrolje både inne og ute. Hvor pokker kom all den fish & chipsen fra?
Dagens dilemma er, hvor henter jeg lunch? Gjerne byens beste hotdog på trekroneren eller ferske våruller på thairestauranten i øvregaten, anbefales på det varmeste. Eller brødskiver med egg og majones fra de smilende jentene på Hjelles i Chr. Michelsensgate.
Valgene er mange og lunchen trenger ikke å være dyr heller.
Var innom mathallen i Frescohallen og den så fantastisk flott ut, herrene Knudsen og Jørgensen må berømmes for nok en gang ha visjoner, håper bergenserne viser sin besøkelsestid.

Men uansett, her jeg sitter slår det meg
at byrommet er utrolig avslappende i sin pulserende livlighet og jeg nyter mitt Bergen, hilser på folkene jeg møte på min vei, herlige by.
God helg fra min benk i Byparken mens trekkspillene ljomer utover Lillelungeren.

Sceneminner.

Å befinne seg på en scene er gjerne det største man opplever som utøvende musiker. Men det kan også være en opplevelse som kan få deg til å føle at du gjerne vil være et helt annet sted en akkurat her, på scenen.
Har mange fine og morsomme minner som gjerne ikke var like morsomme i det øyeblikket vi var oppe i det.

I starten på -70 taller gikk det tregt, sporadiske skoledanser, riktignok berusende opplevelser da vi var stjerner for et par timer, men det ble mest øvinger, ofte med jenter med på slep, som en publikumssubstitutt hjertelig til stede.
 I Bergen på midten av -70 tallet var det om å gjøre å komme seg inn hos TBK, Trond Bjarkes konsertbyrå? TBK med salige Trond Bjarke var strildansens ubestridte konge, med bortimot monopol på markedet. Alle danseband som ville ha jobber var tilknyttet, så også ble vi, Happy Ending.
Men jobbene lot vente på seg, vi var for unge og ukjente. Men plutselig kom det konkurranse: En ung jypling som het Dag Olsgard etablerte Blå musikk, og vi var kjapt på plass i stallen, og faktisk, jobbene begynte å komme, fredag og lørdag ofte, og vi var igang.
Vi befant oss på strilescener, samfunnshus, ungdomshus, fra Rogaland til Møre. Striledansene begynte som regel i ni tiden og varte til kl. 01, så vi måtte kjøre 4 sett, 4 ganger 45 minutter med pop og rock, fra Stones til Elvis, fra David Bowie til Eagles og selvfølgelig også en polka og en vals, Polka var en instrumental versjon av "det er polka som er bra" jeg kunne ikke nedverdige meg til å synge den, men Taube vals, " Rosa på bal " kunne jeg med glede synge. Vi iførte oss spilleuniformer, militærskjorter og svarte gulogblå bukser og så popstjerner ut.
En kveld begynte med bortimot tom sal, bøgen satt ute i bilene og drakk seg store og sterke og deilige. Salen ble langsomt full og den siste halvtimen var alle på plass. Alt vi så fra scenekanten var drama fra begynnelse til slutt.
Alt fra klining med tilnærede sexscener foran føttene våre til sjalusidrama, jenteslagsmål og selvfølgelig vanlig slåssing med diverse grader av skader og blodsutgytelse. En gjennomsnitts norsk helgefylla representert gjennom en gjennomsnitts befolkning klumpet sammen i et dampende, røykende ungdomshus.

Noen ganger havnet vi i mer siviliserte forsamlinger; Husker en gang vi havnet på en julefest hos selveste Toro.
Helt greit helt til en overstadig suppekoker fikk det for seg at strømpaddene våre på scenesiden var herretoalett og var i ferd med å rulle ut for å slå vannet av potetene direkte på strømuttaket vårt, vi hadde et så flott med strømpadder på et brett og brytere til lysorgelet. Jebg greide å stoppe fyren før vannet traff 220 volt, men fyren ble forbannet og ga meg en fin lippe med et velrettet knyttneveslag.
Synd jeg egentlig rakk å stoppe han, han kunne fortsatt sin suppekokerkarriere som falsettsanger i Toros blandete mannskor.

En annen gang havnet vi som band for Stord Høyre sin årlige festmiddag på en restaurant på Leirvik.
Taffel , girl from ipanema og andre svisker og så hadde de laget sang, på blått papir som skulle kompes til.
Kostervals, heldigvis kunne jeg melodien og vi la ivei med Eldøen som relativt selvsikker forsanger.
"Høyere" skriker en kvinne fra den mumlende forsamling. Men var det ikke; jo selveste Elisabeth Grannemann som celeber selvskreven gjest på Høyres festmiddag. Høyere, remjet hun. Hva pokker mener hun? Høyere?? Skal vi skru opp, så vi gjorde..."Høyere" fortsetter hun. Tror det gikk et par vers før vi skjønte;: en høyere toneart.
Vi ble mindre og mindre - sangen ble høyere og høyere.

Og til MGP Tooji! Ut på scenen, syng i vei , noen år, så kanskje kan du også greie å synge en gang i overskuelig fremtid.

Den vidunderlige stillheten

Etter et liv i lyd forekommer det meg at jeg mer og mer foretrekker stillheten.
Stillheten er aldri total, men den preges av livet som puster rundt deg.

Vinden som får markisen til å blafre, knirking i huset , en ball som sparkes i nabolaget, fuglene som våryre synger i hagen utenfor.
Da jeg var barn var jeg om sommeren på besøk på gården til min kusine på Stord. De hadde en flott gård med melkekyr og en låve som knirket så vidunderlig i blåsten. Det susteog plystret i kledningen på låven, jeg hørte spurvenes frenetiske sang utenfor og vingeslagene til svalene hver gang den kom inn med mat til redet.
Jeg stod der alene og nøt denne snille stillheten i en vag forventning om at livet var så mye mer enn stillhet.
Det var i denne stillheten fantasien fikk spillerom og min verden formet seg sakte på veien foran meg.

Det var i denne stillheten jeg fikk vite at min barndomsvenninne var død av sykdom bare 7 - 8 år gammel, budskapet som aldri sank inn i meg mens jeg stod lamslått og hørte stillheten fra kyrene som var ferdige med kveldsstellet og stillheten i fjøset senket seg.

Man husker stillheten

Det er stillheten som skaper musikken, kun da kan melodiene og ordene formes,. Det er der du finner sammenhengen som kan vise deg en strofe, de rette ord  - og sist men ikke minst; løsningen på de spørsmålene som du undres over.

Smak på stillheten, se på den og fortell verden hva du ser - stillheten, det er livet ditt det.

En balladesangers betroelser

En balladesangers betroelser. 

Ja - jeg er en balladesanger!

Jeg tror at min vei ble staket ut allerede i 1965, da Yesterday havnet på platespilleren hjemme i Nøstegaten 10.
Jeg var fortapt!
Det fantastiske akkustiske gitarkompet , i F dur,  Pauls måte å frasere på, og strykerne som smyger seg inn etter hvert.  Denne opplevelsen var direkte sanselig, den grep meg rett i hjerteroten og jeg kunne kjenne følslsen av å ville gråte, samme følelsen som jeg kjenner som voksen når jeg hører en stor operaarie, jeg kan begynne å strigråte, ukontrollert

Jeg var i en ny verden, i en verden av følsomme ballader, og jeg har vært der siden.


Etter å ha lært meg å spille gitar var det ofte balladene som ble innøvd, alle mulige slags ballader; fra Beatles til Stones, fra Otis redding til ScottMckensie, fra Bobby Darin til Elvis og Sinatra.

Balladene levde med meg og det dukket opp nye hver eneste dag.

Etter popmusikken tok meg for alvor og jeg spillte i band, var det spesielt en ballade som gjorde meg "verdenskjent" i Bergen og strilelandet utenfor;
nemlig min tolkning av "summertime", der jeg også var sologitarist, og fremførte låten med stor innlevelse og veldig lang gitarsolo.  Dette var sikkert århundrets lengste versjon av summertime, men jeg fikk veldig respons for denne versjonen og den førte meg videre fremover.

Etter å bli håndplukket av selveste Marius Muller (RIP) til å bli med Lava, var det en ballade som var mitt første bidrag til Lava, nemlig Empty Shadows.
Den ble egentlig skrevet med norsk tekst og het "Vuggevise i et barneår" helt til tilbake til 1979.
Øivind Boska skrev den engelske teksten og den ble til Empty Shadows.

Med Lava har jeg fått levd ut balladepersonligheten min og selvfølgelig er minYou, duetten med Randy Crawford høydepunktet. Ivar Dyrhaug skrev en perfekt tekst til denne etter at Jan Eggum hadde prøvd seg på en.
Men det ble også også andre låter som,  I guess you broke my heart, Rhythm of love, Shine a little light, også med Crawford, til mine egne, Peter Pan, David Fosters The best of me, med Craword,  en uendelig rekke av ballader.

Min foreløpige siste ballade ble spillt inn og utgitt ifjor; min versjon av Vince Gills; Whenever you come around og jeg lover, det blir ikke min siste ballade.

Vel som sanger med splittet personlighet må jeg betro dere , kjære lesere, jeg er egentlig en funky son of a bitch.

Kommer med mer funkye betroelser.

I believe in yesterday

I believe in yesterday.

Etter alle disse år i musikkbransjen, hvor man har vært innom de fleste måter å utøve musikk på, banskonstellasjoner :

Fra de første gitarakkorder i Lars Hauges; "Lytt og ta etter" med innlagt single plate, de første, spede gitarriff på 17 mai fest på Hjellestad skole, må vel ha vært i 1975, 16 år gammel. Videre til utallige skoledanser, dampende strilandanser med overnatting på kalde og harde scenegulv  - til proff danseband tidlig på  - 80 tallet. Proff danseband var veldig utbredt på den tiden, og vi spillte absolutt ikke svensktopper, nei ren popmusikk i alle sjangre.

Videre trådte jeg så inn i det nasjonale rampelyset, først som vokalist i Lava og som soloartist. Men det er en annen historie.
Det som slår meg, er at jeg gjennom en livslang reise i musikken, må ha sunget så mange forskjellige låter, at jeg ikke tør å regne etter en gang. Men det hadde vært gøy og prøvd å lage en liste, den hadde nok rundet 1000, kanskje mer.

Musikk som gjør meg til det jeg er idag, som utøver og artist, musikk som former min egen musikk og min måte å komponere på  - og musikk som jeg tar med meg ut på konserter rundt omkring i landet.
Alle låter har en historie - og gjerne en spesiell historie som publikum gjerne vil høre:

Yesterday - var min vei inn i popmusikken og den første låten jeg noensinne fremførte på en tilnærmet, scene - 6 år gammel i min kjære fetter, avdøde Håvard Eldøens bryllup.

She loves you - tidligere enn det - ble fremført i Nøstegaten - på trappen til salige Titland sin kolonial vis a vis vårt knøttlille Bergenshus i nr. 10.
John Mayall sin hvite blues ble pugget sammen med all svarte blues som jeg kom over.
Blues musikken har nok hatt en veldig sterk påvirkning på min måte å synge på men også alt det andre - fra progrock på  - 70 tallet , 60 tallets Motown, glam, country -ja alt er meg.

Derfor er det så sterkt å dele min musikk - musikken er bortimot hele meg - og det er en stor glede å dele dette med mitt publikum.

Store låter som "Bridge over troubled water" - "Desperado" og "Yesterday" og uendelig flere låter blir stående inn i evigheten - lenge etter at jeg har sunget min siste strofe.

Og til glede for nye sangstruper - en gang inn i fremtiden.

I believe in yesterday.

Velkommen til min verden

Hei du som leser!
Velkommen til min verden i musikk og kreativitet... En spennende verden som jeg lever ut til det fulle. Etter å ha vært i musikken i bortimot et helt liv, så tror jeg at mine erfaringer og tanker kan ha en viss interesse for musikkelskere og andre.
Jeg har vært privelegert, å kunne leve av musikken, og gjøre det fremdeles, er bare helt utrolig herlig og har vært veldig givende.
Det har vært opp - og nedturer som i ethvert annet yrke og liv, men i det store og hele har det bare vært en storartet drøm.
Alt i livet inspirerer meg - fra hverdagslige opplevelser til store og dramatiske hendelser.

Men, jeg kommer også til å blogge her om andre ting, og en av dem er mat - god mat. Som utpreget livsnyter er jeg lidenskapelig opptatt av god mat og perfekte smaksopplevelser.
Jeg anser meg selv som utrolig kresen, men langtfra snobbete, så lenge råvarene er gode er sjansene for et godt måltid de aller beste.
Jeg er en flink hobbykokk og elsker å lage mat, selvfølgelig med god vin til - og et perfekt restaurantbesøk er kanskje den beste investeringen man kan gjøre for et litt bedre - og kanskje lengre liv.

Ellers er jeg glødende samfunnsengasjert og kommer nok til å ytre meg innen det meste.... Hopp!!! og nyt livet, hver dag!