Det er noe med svaler. Noe som fyller meg med en ro og frydefullhet, som får meg til å stoppe opp og bare se, se på akrobatene som ustoppelig fyller nebbene med insekter for å bringe neste generasjonene videre.
Jeg stopper alltid opp når jeg ser, og hører svaler.
Jeg husker svalene i mitt barndoms Stord, Rommetveit, på gården, der de hadde reir på løen. Ustoppelig var de på vingene og fyllte på med mat til sine små.
Jeg stoppet og stille beundrende nøt jeg vingeslagene og den lyse sangen.
Jeg måtte se etter svalene sommeren for 2 år siden da jeg besøkte mitt barndoms paradis, og de var der, trofast saumfarte de over hodet mitt og fyllte meg med minner, minner om et liv som lå foran meg, et liv som skulle ta mange blindveier og returer, til der man er idag.
Men det som står sterkest i minnet mitt er ; Svalene i Vence.
Vence et eventyr av en liten by opp mot fjellene en liten halvtime fra Nice.
Middelalder gamlebyen med trange smug, ikke ulikt Bergen, åpne plasser og en døsig ro i sommervarmen.
Der så jeg, der hørte jeg svalene.
Som en sverm mot himmelen, i tusentalls kvidret de. Oftest fløy de høyt for været er som regel strålende.
Jeg stod på et utsiktpunkt i gamlebyen og så utover mot fjellmassivet og så og hørte svalene, men også inne i de trange gatene var de der, over oss.
En ramme rundt de beste minnene i livet.
Svalene...
Svalene i Vence - vi møtes snart.
