En balladesangers betroelser

En balladesangers betroelser. 

Ja - jeg er en balladesanger!

Jeg tror at min vei ble staket ut allerede i 1965, da Yesterday havnet på platespilleren hjemme i Nøstegaten 10.
Jeg var fortapt!
Det fantastiske akkustiske gitarkompet , i F dur,  Pauls måte å frasere på, og strykerne som smyger seg inn etter hvert.  Denne opplevelsen var direkte sanselig, den grep meg rett i hjerteroten og jeg kunne kjenne følslsen av å ville gråte, samme følelsen som jeg kjenner som voksen når jeg hører en stor operaarie, jeg kan begynne å strigråte, ukontrollert

Jeg var i en ny verden, i en verden av følsomme ballader, og jeg har vært der siden.


Etter å ha lært meg å spille gitar var det ofte balladene som ble innøvd, alle mulige slags ballader; fra Beatles til Stones, fra Otis redding til ScottMckensie, fra Bobby Darin til Elvis og Sinatra.

Balladene levde med meg og det dukket opp nye hver eneste dag.

Etter popmusikken tok meg for alvor og jeg spillte i band, var det spesielt en ballade som gjorde meg "verdenskjent" i Bergen og strilelandet utenfor;
nemlig min tolkning av "summertime", der jeg også var sologitarist, og fremførte låten med stor innlevelse og veldig lang gitarsolo.  Dette var sikkert århundrets lengste versjon av summertime, men jeg fikk veldig respons for denne versjonen og den førte meg videre fremover.

Etter å bli håndplukket av selveste Marius Muller (RIP) til å bli med Lava, var det en ballade som var mitt første bidrag til Lava, nemlig Empty Shadows.
Den ble egentlig skrevet med norsk tekst og het "Vuggevise i et barneår" helt til tilbake til 1979.
Øivind Boska skrev den engelske teksten og den ble til Empty Shadows.

Med Lava har jeg fått levd ut balladepersonligheten min og selvfølgelig er minYou, duetten med Randy Crawford høydepunktet. Ivar Dyrhaug skrev en perfekt tekst til denne etter at Jan Eggum hadde prøvd seg på en.
Men det ble også også andre låter som,  I guess you broke my heart, Rhythm of love, Shine a little light, også med Crawford, til mine egne, Peter Pan, David Fosters The best of me, med Craword,  en uendelig rekke av ballader.

Min foreløpige siste ballade ble spillt inn og utgitt ifjor; min versjon av Vince Gills; Whenever you come around og jeg lover, det blir ikke min siste ballade.

Vel som sanger med splittet personlighet må jeg betro dere , kjære lesere, jeg er egentlig en funky son of a bitch.

Kommer med mer funkye betroelser.