Brosteingrunn

Mine første skritt i denne verden gikk på brostein. Antagelig ruglete og litt ujevn - men urokkelig og uforanderlig i mitt barndoms Bergen.

Kjerrehjul, hestehover, beksømmere og biltrafikk har forgjeves prøvd å slipe på steinen gjennom genearasjoner

Den smale brolagte Nøstegaten ble den trygge trygge grunnen i barndommen. Mine barndomsminner er brolagt med brostein.
Her fant vi vår arena for leken, vår utforskertrang brakte oss langt avgårde på andre brosteinsgater, nedover mot torget, mot festplassen, Ole Bullsplass med sine salgsmesser som var spennende oaser for oss kjuagutter.

Vi dro på brostein til Torget i desember og så på tegnefilmer langt oppe på veggen på Kløverhuset. Vi ventet i timevis, virket det som, frøs neglebitt på føttene, men når filmenvisningen startet opp var alt glemt og vi dro inn i tegnefilmens varme og vidunderlige, varme verden.
Vi gikk på brostein bort til IOGTs barnelosje med sine forunderlige, bisarre ritualer. Vi fikk utdelt de utrolig rare utseende krager som så ut som lunger utenpå oss, og templerene hadde røde.
Vi led oss gjennom seremoniene, for vi visste i enden vanket det brus og kanskje av og til tegnefilmer.

Vi løp over den trafikkerte Nøstegaten med livet som innsats på vei mot "jekten" Jekteviken - og gamle Sydnes sjøbad der vi fremdeles kunne finne gamle mynter i sprekkene der nede, som tidlige tiders badende hadde mistet.
Vi dro til "minen" under dragefjellet, der det visstnok befant seg et hvelv for oppbevaring av dynamitt - og lassevis, hauger med brostein. Vi klatret i Dragefjellet for å finne kråkesølv og vi satte oss av og til fast oppe i fjellet. Men det gikk bra og vi fant alltid hjem igjen.

I slutten av - 60 begynnelsen av - 70 årene hadde kommunen en egen trang til å lappe brosteinsgatene i Bergen med asfalt, hver gang det var graving. Brostein var på vikende front og lappingen var grusom og unådig.
Reaksjonene uteble,  - 70 tallet var preget av nyskaping, stygge bygg ble reist over alt, stygge blokker som blant annet rådhuset i Bergen, som ble plantet midt i idylliske Marken. Midt i brosteinsbelagte små og trange smau og streder reiste betongmonsteret seg som et symbol på den nye tiden.

Idag er brosteinsgatene tilbake, Bergenseren vet å smykke sine gater, vi vet hva vi skal trakke på og hva vi skal by våre gjester å trakke på for all ettertid. For det er musikken og etterklangen i skrittene våre vi vil ha og det gir våre kjære brosteinsgater. De er i ryggmarken på oss, det er en del av den kulturen vi bærer med oss, så jeg unnskylder alle overtråkk og skrubbsår de har gitt meg i barndommen.

Og en ting; - 70 tallets platåsko funket ikke på brostein, men den moten forsvant jo.

Til slutt; jeg vil leve resten av mitt på brostein - og når det hele er over og jeg er på vei til en annen dimensjon, så ser bare ned på hva jeg går på.
Er det brostein vet jeg at jeg er på vei rett sted.