Kjære venner!

 

"Dear friend

When I stumble through the crooked path of life And the days I never thought would come When the ones I needed most

Just vanished in the cold

Dear friend

Will you see me through it all"

En regnfull høstdag i 2020,  - vi var godt inne i 2. året av den uvirkelige pandemien, som hadde frarøvet oss vårt yrke, venner og humør, kom jeg over en låt på Youtube, sunget av min venn Tore Thorsen.

Nært og vakkert og med en tekst som slo meg rett i bakken.

Vanligvis er jeg veldig opptatt av melodi, men her var det ordene som først og fremst gikk rett i hjertet på meg. Selvfølgelig vakkert spillt og sunget av Tore. Umiddelbart bestemte jeg meg at , denne låten må jeg få spille inn.

Høsten gikk og vinteren kom, og etter en rekke tester, kom vi frem til hvordan låten best skulle fremstå med hensyn til produksjon, instrumentering og sound.

Vokalen må være veldig tydelig og ikke forsvinne i et sakralt komp.

Det skal være vakkert og beskrive livet slik livet er - totalt omskiftelig fra berusende lykke til den mørkeste avgrunn.

"Dear friend

When you realise that life was just a dream And you wake up in the presence of it all May your helpers in the night

All be there to hold you tight

Dear friend

They will walk you to the light "

En herlig kreativ prosess gjennom våren - og her er den; take it og leave it.;

uansett, den vil leve videre lenge etter at både du  - og jeg har sunget vår siste strofe.

Egil Eldøen - Dear Friend Spotify

Du forsvinner aldri Rolf. Det sitter i meg som om det var igår. Den siste dagen, det siste møtet. Dagen jeg forsto at livet ditt gikk raskt mot slutten Rolf.

Du forsvinner aldri Rolf.

Det sitter i meg som om det var igår.

Den siste dagen, det siste møtet.

Dagen jeg forsto at livet ditt gikk raskt mot slutten Rolf.

Jeg stod tidlig opp, en vidunderlig varm og flott juni dag.

Livet pulserte i vårens heftige spetakke,

Det samme i Oslo, herlig jasmin - og heggduftende hovedstad , så vakker i sin vakreste, solvarme drakt.

Møtte Svein Dag ( Svein Dag Hauge) i Sandvika , og sammen skulle vi dra til Rolf oppe i Holmenkollen. Kjente på magen at jeg var engstelig for hvordan dette ble, hvordan var Rolf? Kunne vi snakke?

Hvordan ble dette møtet, som vi visste ble det siste våkne øyeblikk til hverandre i våres liv.

Rolf ble behandlet av sin sykepleier da vi kom og vi ventet,. hospice sykepleier.  Verden var vår, solvarme og intens fuglesang, Jeg reagerer alltid på intens fuglesang om våren, det bekrefter livet, varmen og at solen alltid kommer tilbake.

Vi venter, og til slutt kan vi komme til Rolf.

Han ligger i sengen da vi kommer inn til han, Uten i stand til å snakke måtte jeg ta ordet, vi holdt hverandre i hendene, jeg sa hvor høyt vi elsket hverandre, at musikken din ville leve videre, det skulle vi sørge for.

Det løftet har vi holdt Rolf, vi reiser rundt og din musikk lever videre i oss, på alle konserter vi gjør, alle solokonserter jeg gjør, Du er der Rolf.

Svein Dag kjørte meg til byn, hadde et par timer før jeg måtte dra til Gardermoen. 

Jeg satt på et sted i Hegdehaugsveien i lammende tåke og visste at vi aldri ville møte hverandre igjen.

Men følelsen av å ha holdt rundt deg, klemt deg og sagt hvor høyt jeg setter deg, den lever i meg, til vi møtes igjen. 

Rolf Graf 

Svalene i Vence

Svalene i Vence.

Det er noe med svaler. Noe som fyller meg med en ro og frydefullhet,  som får meg til å stoppe opp og bare se, se på akrobatene som ustoppelig fyller nebbene med insekter for å bringe neste generasjonene videre.

Jeg stopper alltid opp når jeg ser, og hører svaler.

Jeg husker svalene i mitt barndoms Stord, Rommetveit, på gården, der de hadde reir på løen. Ustoppelig var de på vingene og fyllte på med mat til sine små. 

Jeg stoppet og stille beundrende nøt jeg vingeslagene og den lyse sangen.

Jeg måtte se etter svalene sommeren for 2 år siden da jeg besøkte mitt barndoms paradis, og de var der, trofast saumfarte de over hodet mitt og fyllte meg med minner, minner om et liv som lå foran meg, et liv som skulle ta mange blindveier og returer, til der man er idag.

Men det som står sterkest i minnet mitt er ; Svalene i Vence.

Vence et eventyr av en liten by opp mot fjellene en liten halvtime fra Nice.

Middelalder gamlebyen med trange smug, ikke ulikt Bergen, åpne plasser og en døsig ro i sommervarmen.

Der så jeg, der hørte jeg svalene.

Som en sverm mot himmelen, i tusentalls kvidret de. Oftest fløy de høyt for været er som regel strålende. 

Jeg stod på et utsiktpunkt i gamlebyen og så utover mot fjellmassivet og så og hørte svalene, men også inne i de trange gatene var de der, over oss.

En ramme rundt de beste minnene i livet.

Svalene...

Svalene i Vence - vi møtes snart.

Når lyden av regn blir lyden av ditt liv.

Jeg vil huske det hele livet, lyden av regn.
Lyden av regn i min barndom. Den trygge hamringen på takpapp om sommeren. På teltduken på campingtur med 4 manns telt.
Men mest lyden lyden av regn i Nøstegaten 10.
Den blir i meg til jeg regner bort fra denne jord.
Regnet som samles i blikktakrennene og fosser ned i blikkavløpet slik at det slår mot huset. søvndyssende om kvelden og trygt inne i varmen ligger jeg der og ser for meg livet foran meg.

Alltid musikk, det visste jeg på en eller annen måte, musikken trigger noe dypt i meg som gjør at uansett, så vil jeg formidle min musikk, utrykke meg med  - lyden av regnet som trommer trygt i Nøstegaten 10.

Vi skulle alle hatt en trygg regnlyd - og kanskje har vi det alle sammen.
Den ene lyden som bringer deg tilbake, til tryggheten - til forhåpningene om hva livet ditt vil bringe.

Mitt eget sjels regnklokkespill.

Takk for det gamle

Hos oss sier vi takk for det gamle før og godt nytt år etter midnatt.

2016, året som mange beskriver som dette århundrets verste på mange måter.

  Alle våre pophelter som gikk ut av tiden, Prince, Glenn Frey, George Michael blant noen, og ikke minst David Bowie. Mitt kanskje største idol på 70 tallet allerede lenge før Ziggy Stardust landet. Det slo meg hvor langt inn i sjelen min musikken hans har virket, hvor sterkt hans musikk hsr formet min egen måte å synge på.

Jeg sang en låt på hver Lava plate som var veldig Bowie inspirert; hør I'm in love på Fire, veldig Bowie.

Året har også gitt oss en reality stjerne som leder i verdens mektigste nasjon;

Donald Trump. Det engasjerte meg voldsomt i løpet av valgkampen og jeg som resten av verden våknet opp til årets verste bakrus. Nå får tiden vise hvor mye galt han makter å finne på i de neste 4 årene.

Musikken har vært fruktbart og jeg har hatt mye konserter i 2016, sist i turneen Vestlandsjul sammen med min gode venn og kollega Olav Stedje. Sammen med legendariske Per Kolstad på piano og bestevenn Eilif Stene på lyd var Vestlandsjul en stor opplevelse, og vi fortsetter og kommer igjen i 2017.

Lava har hatt mange konserter rundt omkring blant annet 2 med Hanne Boel, et samarbeid som forhåpentligvis vi gjentar i 2017.

Jeg liker å runde nyttår jeg og jeg ønsker at det året som kommer bare skal bli det beste. For oss, for alle, for verden.

Takk for det gamle og godt nytt år!

Leifen sitter på benken på sjømennenes aldershjem

Kjører ofte ut til Nordnes, til Akvariet og passerer Sjømennenes Aldershjem, et navn som de fleste bergensere har et visuelt om ikke et personlig forhold til. 

I hvert fall en flott varm , Indian summer dag, kjørte jeg forbi, Sjømennenes aldershjem. Med nedrullete vinduer møtte jeg blikket hans, jeg kaller han Leifen, han satt på benken i høstsolen , flott mann, gammel herre med mustasje og verdighet, men.. Blikkene våre møttes og da skrev jeg dette;

Leifen sitter på benken ved sjømennenes aldershjem. 

En solvarm sommerdag langt inn i september.

Tenker på årstidene som har løpt forbi , på reisen som har gått så alt for fort.. 

På morgengry og bekmørke netter.  

På korte avskjeder og tunge farvel.

På blikkene som ble til varm elskov og til siluettene som forsvant og nye anløp under sol og svette, og tørst, en evig tørst.

Som ble til en evig tørst, ikke bare ved havn,

Så

Leifen sitter på benken ved sjømennenes aldershjem.

Mustasjen er fremdeles på plass, den som kranset det hvite smilet, til hun som forsvant, hun som dukket opp i tankene, selv når han gikk i land.

Hun som sendte blikket sitt rett i sjelen og ikke bare på den varme huden.

Og som han snudde ryggen til den høsten, for uendelige årstider siden,.

Hun fløy sørover, som alle vakre fugler... Hva om de kunne blitt.. Ikke ploge avgårde i forskjellige himmelretninger.

Leifen sitter på benken ved sjømennenes aldershjem

Gratulerer med dagen medborgere

Etter et langt opphold, siden nyttårsaften, føler jeg for å komme igang med litt mer aktiv blogging.
Å blogge får meg til å få igang hjernecellene og å bli mer kreativ, føler jeg.

5 måneder inn i 2014 på selveste 17 mai kommer jeg igang igjen.

Nydelig vårdag her i Bergen, har ikke vært i byen idag. Føler en mer ettertenksomhet og en følelse av å være voldsom priviligert i vårt vakre land. Vårt trygge land med trygge rettigheter for de fleste. Men langt fra alle; det er fremdeles veldig mange mennesker som lider; sykdom, død, savn og ensomhet. Ensomhet midt oppe i vår selvgode rikdom som vi fråtser i, mens vi  raser avgårde i våre SUVer; storbyweekender, restaurantbesøk, vinkurs - og yogatrening og søker lykken i overdådigheten.
Vi må aldri glemme de som står utenfor alt dette - aldri gå forbi uten å se - og aldri slutte å rekke ut en hånd.

Ettertenksomheten må være der - og er der i økende grad. Jeg kobler den med kreativiteten, kreativiteten er en livskraft som må pleies og dyrkes og det gjøres enkelt ved å være våken og medmenneske.

Min kreative hverdag får jeg stimulert hele tiden, synge - skape musikk og jobbe sammen med flotte kreative mennesker.

I januar startet vi opp med en klubbkveld her i Bergen - på Våg som drives av dyktige gründere; Steinar Knudsen og Per Jørgensen, legender i Bergens uteliv, men som har sansen for kreativitet og gir rom for kulturelle innslag.
Dette har blitt en liten suksess og vi merker et stadig økende publikum hver onsdag. Vi kaller prosjektet for ; Egil Eldøen og Kjellertjommiene. Foruten meg; Kai Taule, bass, Bjarte Aasmul, gitar og Tor Bjarne Bjelland Trommer. Eminente utøvere som gir og øser av sin musikalitet. Opplev det!

Lava har også hatt konserter; Bodø Jazzfestival og Maijazz i Stavanger senest, strålende publikum og strålende kritikker, gir oss vilje og evne til å satse på prosjektet - og vi lover å holde på.
Var også på Balejazz og hadde en flott utendørskonsert på Kviknehotel sammen med Hans Maruis Andersen kvartett. Det var en fantastisk respons og hjertevarmende når det runget utover den vakre sognefjorden; refrenget til You got a friend og jeg kunne legge ned mikrofonen.
Da gir musikken mening - interaksjon mellom meg som utøver og musikkelskere.

Ser frem til å å løre fra meg sang på og holde konsert på UKM  i Trondheim i slutten av juni, nye Lava festivaljobber og ellers alle andre konserter.

Kreativitet avler kreativitet - jeg synger videre.

Gratulerer med dagen - og fred i vår verden.