Bubben kallte vi han. Han het egentlig Ernst og var gatens raskeste gutt.
Bubben var ikke helt som oss andre, han gikk ikke på samme skole som oss, han var noen år eldre enn oss, men var sammen med oss yngre gutter.
Vi lurte på om han gikk på spesialskole for Bubben var ikke helt frisk.
Av og til når vi ble uvenner hendte det til og med at vi ropte "jævla Kalmar" etter han. For det var de de var alle de som ikke var helt som oss; kalmar, etter Kalmarskolen som var spesialskole for barn med lærevansker.
Men det som Bubben eventuelt manglet av kunnskaper, det tok han igjen i farten. For Bubben kunne løpe han. Det var ingen i hele gaten, eller alle andre gater for den saks skyld som kunne springe fra Bubben.
Bubben var alltid første mann som dukket opp rundt hjørnet borte med Legevakten da vi hadde gateløp, og det hadde vi ofte.
Start i Nøstegaten, bort teatergaten, ned på Baneveien og bort til Nøstegaten igjen. En runde, ti runder, Bubben vant alltid, og stolt som en hane ble han hyllet av oss andre.
Og så kunne han spille fotball, han var driblekongen vår, ingen fikk fatt i ballen når han hadde den. Broren hans Svein var også en djevel på å drible, men han var så ego på banen og leverte aldri ballen til andre, bare driblet og driblet. Svein var litt rar han også, for han tok piruetter og måtte kysse alle mulige ting han så, postkasser, gjerder husvegger, ja alt mulig måtte han smatte på.
Bubben var full i ticks han også, vi hørte Bubben lenge før vi så han, gryntende nedover Dragefjellstrappen.
Tiden gikk og vi vokste fra Bubben og vi så han med stadig yngre fotballvenner. Han ble værende i vår gutteverden i gaten vår mens vi dro videre.
Jeg snakket alltid med Bubben hver gang jeg traff han, for Bubben var veldig snill og god.
Et år før han døde, traff jeg han borte på Engen, han fulgte med meg og min karriere og var mektig stolt av å kjenne meg.
Du e så flink du Egil sa han, men eg e så syk Egil, har det vondt sa han til meg.
Jeg snakket vel litt ekstra lenge med han den dagen, for jeg så at han var lei seg.
Kanskje han var lei seg for at livet hadde tatt den retningen for han, at han egentlig kunne dradd videre sammen med oss hvis han hadde fått tilstrekkelig med hjelp da han var guttunge.
Vel Bubben, eller Ernst, nå hviler du og trenger ikke å ha plagene dine lengre. Jeg kommer aldri til å glemme deg så lenge jeg lever.
Nå vet du, nå har du fått din omtale du også , og steike meg, du kunne løpe kjære Bubben. Heia
Bubben!
