Etter et liv i lyd forekommer det meg at jeg mer og mer foretrekker stillheten.
Stillheten er aldri total, men den preges av livet som puster rundt deg.
Vinden som får markisen til å blafre, knirking i huset , en ball som sparkes i nabolaget, fuglene som våryre synger i hagen utenfor.
Da jeg var barn var jeg om sommeren på besøk på gården til min kusine på Stord. De hadde en flott gård med melkekyr og en låve som knirket så vidunderlig i blåsten. Det susteog plystret i kledningen på låven, jeg hørte spurvenes frenetiske sang utenfor og vingeslagene til svalene hver gang den kom inn med mat til redet.
Jeg stod der alene og nøt denne snille stillheten i en vag forventning om at livet var så mye mer enn stillhet.
Det var i denne stillheten fantasien fikk spillerom og min verden formet seg sakte på veien foran meg.
Det var i denne stillheten jeg fikk vite at min barndomsvenninne var død av sykdom bare 7 - 8 år gammel, budskapet som aldri sank inn i meg mens jeg stod lamslått og hørte stillheten fra kyrene som var ferdige med kveldsstellet og stillheten i fjøset senket seg.
Man husker stillheten
Det er stillheten som skaper musikken, kun da kan melodiene og ordene formes,. Det er der du finner sammenhengen som kan vise deg en strofe, de rette ord - og sist men ikke minst; løsningen på de spørsmålene som du undres over.
Smak på stillheten, se på den og fortell verden hva du ser - stillheten, det er livet ditt det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar