Har mange fine og morsomme minner som gjerne ikke var like morsomme i det øyeblikket vi var oppe i det.
I starten på -70 taller gikk det tregt, sporadiske skoledanser, riktignok berusende opplevelser da vi var stjerner for et par timer, men det ble mest øvinger, ofte med jenter med på slep, som en publikumssubstitutt hjertelig til stede.
I Bergen på midten av -70 tallet var det om å gjøre å komme seg inn hos TBK, Trond Bjarkes konsertbyrå? TBK med salige Trond Bjarke var strildansens ubestridte konge, med bortimot monopol på markedet. Alle danseband som ville ha jobber var tilknyttet, så også ble vi, Happy Ending.
Men jobbene lot vente på seg, vi var for unge og ukjente. Men plutselig kom det konkurranse: En ung jypling som het Dag Olsgard etablerte Blå musikk, og vi var kjapt på plass i stallen, og faktisk, jobbene begynte å komme, fredag og lørdag ofte, og vi var igang.
Vi befant oss på strilescener, samfunnshus, ungdomshus, fra Rogaland til Møre. Striledansene begynte som regel i ni tiden og varte til kl. 01, så vi måtte kjøre 4 sett, 4 ganger 45 minutter med pop og rock, fra Stones til Elvis, fra David Bowie til Eagles og selvfølgelig også en polka og en vals, Polka var en instrumental versjon av "det er polka som er bra" jeg kunne ikke nedverdige meg til å synge den, men Taube vals, " Rosa på bal " kunne jeg med glede synge. Vi iførte oss spilleuniformer, militærskjorter og svarte gulogblå bukser og så popstjerner ut.
En kveld begynte med bortimot tom sal, bøgen satt ute i bilene og drakk seg store og sterke og deilige. Salen ble langsomt full og den siste halvtimen var alle på plass. Alt vi så fra scenekanten var drama fra begynnelse til slutt.
Alt fra klining med tilnærede sexscener foran føttene våre til sjalusidrama, jenteslagsmål og selvfølgelig vanlig slåssing med diverse grader av skader og blodsutgytelse. En gjennomsnitts norsk helgefylla representert gjennom en gjennomsnitts befolkning klumpet sammen i et dampende, røykende ungdomshus.
Noen ganger havnet vi i mer siviliserte forsamlinger; Husker en gang vi havnet på en julefest hos selveste Toro.
Helt greit helt til en overstadig suppekoker fikk det for seg at strømpaddene våre på scenesiden var herretoalett og var i ferd med å rulle ut for å slå vannet av potetene direkte på strømuttaket vårt, vi hadde et så flott med strømpadder på et brett og brytere til lysorgelet. Jebg greide å stoppe fyren før vannet traff 220 volt, men fyren ble forbannet og ga meg en fin lippe med et velrettet knyttneveslag.
Synd jeg egentlig rakk å stoppe han, han kunne fortsatt sin suppekokerkarriere som falsettsanger i Toros blandete mannskor.
En annen gang havnet vi som band for Stord Høyre sin årlige festmiddag på en restaurant på Leirvik.
Taffel , girl from ipanema og andre svisker og så hadde de laget sang, på blått papir som skulle kompes til.
Kostervals, heldigvis kunne jeg melodien og vi la ivei med Eldøen som relativt selvsikker forsanger.
"Høyere" skriker en kvinne fra den mumlende forsamling. Men var det ikke; jo selveste Elisabeth Grannemann som celeber selvskreven gjest på Høyres festmiddag. Høyere, remjet hun. Hva pokker mener hun? Høyere?? Skal vi skru opp, så vi gjorde..."Høyere" fortsetter hun. Tror det gikk et par vers før vi skjønte;: en høyere toneart.
Vi ble mindre og mindre - sangen ble høyere og høyere.
