Leifen sitter på benken på sjømennenes aldershjem

Kjører ofte ut til Nordnes, til Akvariet og passerer Sjømennenes Aldershjem, et navn som de fleste bergensere har et visuelt om ikke et personlig forhold til. 

I hvert fall en flott varm , Indian summer dag, kjørte jeg forbi, Sjømennenes aldershjem. Med nedrullete vinduer møtte jeg blikket hans, jeg kaller han Leifen, han satt på benken i høstsolen , flott mann, gammel herre med mustasje og verdighet, men.. Blikkene våre møttes og da skrev jeg dette;

Leifen sitter på benken ved sjømennenes aldershjem. 

En solvarm sommerdag langt inn i september.

Tenker på årstidene som har løpt forbi , på reisen som har gått så alt for fort.. 

På morgengry og bekmørke netter.  

På korte avskjeder og tunge farvel.

På blikkene som ble til varm elskov og til siluettene som forsvant og nye anløp under sol og svette, og tørst, en evig tørst.

Som ble til en evig tørst, ikke bare ved havn,

Så

Leifen sitter på benken ved sjømennenes aldershjem.

Mustasjen er fremdeles på plass, den som kranset det hvite smilet, til hun som forsvant, hun som dukket opp i tankene, selv når han gikk i land.

Hun som sendte blikket sitt rett i sjelen og ikke bare på den varme huden.

Og som han snudde ryggen til den høsten, for uendelige årstider siden,.

Hun fløy sørover, som alle vakre fugler... Hva om de kunne blitt.. Ikke ploge avgårde i forskjellige himmelretninger.

Leifen sitter på benken ved sjømennenes aldershjem

Gratulerer med dagen medborgere

Etter et langt opphold, siden nyttårsaften, føler jeg for å komme igang med litt mer aktiv blogging.
Å blogge får meg til å få igang hjernecellene og å bli mer kreativ, føler jeg.

5 måneder inn i 2014 på selveste 17 mai kommer jeg igang igjen.

Nydelig vårdag her i Bergen, har ikke vært i byen idag. Føler en mer ettertenksomhet og en følelse av å være voldsom priviligert i vårt vakre land. Vårt trygge land med trygge rettigheter for de fleste. Men langt fra alle; det er fremdeles veldig mange mennesker som lider; sykdom, død, savn og ensomhet. Ensomhet midt oppe i vår selvgode rikdom som vi fråtser i, mens vi  raser avgårde i våre SUVer; storbyweekender, restaurantbesøk, vinkurs - og yogatrening og søker lykken i overdådigheten.
Vi må aldri glemme de som står utenfor alt dette - aldri gå forbi uten å se - og aldri slutte å rekke ut en hånd.

Ettertenksomheten må være der - og er der i økende grad. Jeg kobler den med kreativiteten, kreativiteten er en livskraft som må pleies og dyrkes og det gjøres enkelt ved å være våken og medmenneske.

Min kreative hverdag får jeg stimulert hele tiden, synge - skape musikk og jobbe sammen med flotte kreative mennesker.

I januar startet vi opp med en klubbkveld her i Bergen - på Våg som drives av dyktige gründere; Steinar Knudsen og Per Jørgensen, legender i Bergens uteliv, men som har sansen for kreativitet og gir rom for kulturelle innslag.
Dette har blitt en liten suksess og vi merker et stadig økende publikum hver onsdag. Vi kaller prosjektet for ; Egil Eldøen og Kjellertjommiene. Foruten meg; Kai Taule, bass, Bjarte Aasmul, gitar og Tor Bjarne Bjelland Trommer. Eminente utøvere som gir og øser av sin musikalitet. Opplev det!

Lava har også hatt konserter; Bodø Jazzfestival og Maijazz i Stavanger senest, strålende publikum og strålende kritikker, gir oss vilje og evne til å satse på prosjektet - og vi lover å holde på.
Var også på Balejazz og hadde en flott utendørskonsert på Kviknehotel sammen med Hans Maruis Andersen kvartett. Det var en fantastisk respons og hjertevarmende når det runget utover den vakre sognefjorden; refrenget til You got a friend og jeg kunne legge ned mikrofonen.
Da gir musikken mening - interaksjon mellom meg som utøver og musikkelskere.

Ser frem til å å løre fra meg sang på og holde konsert på UKM  i Trondheim i slutten av juni, nye Lava festivaljobber og ellers alle andre konserter.

Kreativitet avler kreativitet - jeg synger videre.

Gratulerer med dagen - og fred i vår verden.

2013 Anno Horribilis

Så er vi på vei ut av det forferdelige året, vårt Anno Horribilis.
Året der vi fikk kjenne den store sorgen på kroppen.
Året som inneholdt fortvilelse og sorg og følelse og tap av store kreative krefter, som har betydd mer enn vi ante på forhånd, i våre liv.

De har vært der mesteparten av livet vårt. Som to tunge grunnpilarer stod de der, bar grunntonen, rytmen og kreativiteten.
Jeg snakker om Yngve og Rolf. Mine to store bassister i mitt virke, begge gikk bort så altfor tidlig Rolf i sykdom og Yngve i ulykke.

Yngve Moe fikk vi beskjed hadde vært utsatt for en ulykke i påsken, på en ferietur til Tenerife sammen med sin kone Ragni. Han ble tatt av understrømmer og druknet. Ble gjennopplivet og ble liggende i koma i nesten tre uker før vi så at håpet var ute. Yngve ville ikke komme tilbake og ble erklært død 17 april.
Sjokket var stort, selv om vi ante hvilken vei det bar.

Vi var så godt igang av planleggingen på årets juleforestilling og CD, Hem til jul, som Yngve var dypt involvert i. Yngve med sin utrolige raushet og kreativitet, som han delte med omgivelsene. Han satte sin signatur på alt han leverte. Han var en ener, en stor musiker og bassist.
På vårt siste juleforestillingmøte, da vi skulle si hadet, ønske hverandre god påske, gjorde Yngve og meg noe vi vanligvis ikke pleide å gjøre, vi sa hadet - og klemte hverandre. Den klemmen vil jeg huske så lenge jeg lever.

Rolf Graf, sovnet inn 1 juli etter å ha kjempet som en løve mot hjernekreften som han fikk nesten to år tidligere.
21.07.2011, på denne vannvittige dagen, ble hans sykdom oppdaget. Vi fikk kjapt vite det og han understreket helt fra begynnelsen at; "gutter! Dette er alvorlig". Vi fulgte hans kamp og håpet ble tent, men fort slukket igjen.
Rolf fikk masse operasjoner, som gikk ut over taleevnen til slutt.
Huske like før jul 2012 var Olav, Svein Dag og meg på besøk hjemme hos Rolf for å gjøre et opptak til Dagsrevyen. Vi skulle synge og spille Rolfs egen Shine og hygge oss sammen i noen timer. Det ble en rørende og vakker stund.
Siste gang vi møttes var i begynnelsen av juni. Rolf lå hjemme, han var uten språk, men vi stod for snakkingen og vi fortalte og erklærte vår kjærlighet til hverandre. Vår dype kjærlighet, respekt og livslange vennskap.
Vennskap og samhold som har formet oss som musikere. Vi var så tett at vi trenge aldri å tenke når vi jobbet, vi bare øste til hverandre.

Rolf var på slutten hjemme hos Svein Dag, i hans studio og spillte inn et par låter, som jeg skal bidra på nå i løpet av kort tid.
Han greide ikke å synge så mye, de måtte ta det nesten ord for ord, men giter og bass gikk helt fint. Det var ikke i det området av hjernen det var ødelagt.

Siste sangen sang jeg til Rolf i begravelsen fra Holmekollen kapell, Shine. Jeg vet du hørte meg og smilte av glede Rolf!

La 2014 komme, vårt Anno Horribilis ligger foreløpig bak oss.

Takk for musikken Rolg og Yngve og gledelig nytt år.

Skandaletorget

Det er med stor glede jeg leser at byrådet kaster ut trollselgerne, genserselgere og andre krimskramsselgere fra Torget vårt.

Det gjenstår å se om denne kremmergjengen tar bortvisningen på alvor, de har stort sett tatt seg til rette hele tiden og ignorert alle tidligere pålegg.

Men , det gjenstår mye for å få et bymarked som vi kan være stolte av og vise frem for verden utenfor.

Neste oppgave er etter min mening: Få vekk matserveringen ute på torget, skamløst dyr og dårlig mat, steikeos og særdeles ivrige selgere.

Det er latterlig at vi bygger Torghall for at fisken skal få et presentabelt utstillingsvindu og samtidig blir de samme torghandlerne igjen ute på plassen og lager snackbar med drittmat igjen ute på torget.
Min mening er at matservering blir forbudt ute på torget.
Åpne opp plassen, slik at vi ser Vågen. Tillatt rekebåter å selge direkte fra kaikanten, krabbefiskere å selge levende krabbe og lag flotte frukt og grøntboder. Samtidig får da torghandlerne litt konkurranse og det blir flott å kanskje som Bergenser begynne å bruke Torget igjen.

En annen effekt er at det støtter opp om restaurantbransjen som sliter med å fylle opp restaurantene sine, ikke minst i lunchtider.

Flott torg , i en flott by.

I guess you broke my heart

Så var det siste sangen, siste sangen som du fikk med deg på veien, den siste turen en nydelig sommerdag i juli 2013. Jeg sang ekstra høyt til deg Rolf, slik at du skulle få med deg alle de vakre tonene dine og ordene som en lysende trøst på veien til et sted.
Det var slik det ble Rolf, jeg måtte synge den alene til slutt; Shine!
Det var jeg som måtte synge alle kjærlighetslåtene dine, god kjærlighet og ulykkelig sådann. Vi følte det så klart, iten at vi måtte sette ord på det, at vi tolket hverandre og leste hverandres følelser, husker da jeg hadde gjort sangpålegg på Loosing you, i Stockholm og du kom over og fikk høre resultatet, rørt klemte vi hverandre, for jeg skjønte deg, og du skjønte meg.
Slike øyeblikk var våre liv fulle av, varme og det og vise kjærligheten til hverandre.
Jeg finner aldri den tilbake Rolf, den tilhører oss og bare oss.
Tears are not enough, som du skrev da Sigurd døde i Tsunamien, du skrev, vi savnet og jeg sang.
Musikk er verdens beste trøstemedisin, men så trist du kan bli.
Shine, shine like a star!
Ser etter deg i kveld Rolfebass , et sted der oppe.

Når bunnen faller ut

Når bunnen faller ut i et band, bassen faller ut i PA anlegget mister bandet all trøkk, bandet mister troverdigheten og blir usikker, det låter rart for publikum og opplevelsen forringes. Vanligvis kommer en teknikker til unnsetning, skifter kabel, lydmannen ordner kanalen og plutselig er bassen inne igjen og trøkket er tilbake, grunnfjellet i musikken.
Bare ikke denne gang, bassisten har forlatt scenen for aldri å vende tilbake igjen, tilbake står et lamslått publikum, kolleger og venner og tror ikke det de hører, de tror ikke det de ser, at bandet er er uten bassist.
Bassisten som rørte og skapte, bassisten som svingte i enhver sammenheng, bassisten som tok alle sjangre og konstellasjoner på fullt alvor og delte sin uttømmelige kreativitet med alle, i dypeste konsentrasjon, blikk og spilleglede og store respekt.
Jeg skal savne hver eneste tone fra deg kjæreste, snille og gode Yngve Moe.
Jeg takker deg for all musikken vi sammen skapte og vet at vi skal fremføre vår evige musikk samme engang, i en musikalsk evighet.
Så kan vi sammen le igjen om den jobben på jomfruturen på Hurtigruten da statssekretær i AP, den beryktede Roger Ingebrigtsen, eller "Raske Roger"introduserte meg og låten vi skulle fremføre: "Ta vel imot Egil Eldøen og han ska fremføre sin egen låt: så skimrande var alldrig havet" : som vi lo Yngve!
Nå bare gråter vi!

Bubben

Bubben kallte vi han. Han het egentlig Ernst og var gatens raskeste gutt.
Bubben var ikke helt som oss andre, han gikk ikke på samme skole som oss, han var noen år eldre enn oss, men var sammen med oss yngre gutter.
Vi lurte på om han gikk på spesialskole for Bubben var ikke helt frisk.
Av og til når vi ble uvenner hendte det til og med at vi ropte "jævla Kalmar" etter han. For det var de de var alle de som ikke var helt som oss; kalmar, etter Kalmarskolen som var spesialskole for barn med lærevansker.

Men det som Bubben eventuelt manglet av kunnskaper, det tok han igjen i farten. For Bubben kunne løpe han. Det var ingen i hele gaten, eller alle andre gater for den saks skyld som kunne springe fra Bubben.
Bubben var alltid første mann som dukket opp rundt hjørnet borte med Legevakten da vi hadde gateløp, og det hadde vi ofte.

Start i Nøstegaten, bort teatergaten, ned på Baneveien og bort til Nøstegaten igjen. En runde, ti runder, Bubben vant alltid, og stolt som en hane ble han hyllet av oss andre.
Og så kunne han spille fotball, han var driblekongen vår, ingen fikk fatt i ballen når han hadde den. Broren hans Svein var også en djevel på å drible, men han var så ego på banen og leverte aldri ballen til andre, bare driblet og driblet. Svein var litt rar han også, for han tok piruetter og måtte kysse alle mulige ting han så, postkasser, gjerder husvegger, ja alt mulig måtte han smatte på.

Bubben var full i ticks han også, vi hørte Bubben lenge før vi så han, gryntende nedover Dragefjellstrappen.

Tiden gikk og vi vokste fra Bubben og vi så han med stadig yngre fotballvenner. Han ble værende i vår gutteverden i gaten vår mens vi dro videre.

Jeg snakket alltid med Bubben hver gang jeg traff han, for Bubben var veldig snill og god.
Et år før han døde, traff jeg han borte på Engen, han fulgte med meg og min karriere og var mektig stolt av å kjenne meg.
Du e så flink du Egil sa han, men eg e så syk Egil, har det vondt sa han til meg.
Jeg snakket vel litt ekstra lenge med han den dagen, for jeg så at han var lei seg.

Kanskje han var lei seg for at livet hadde tatt den retningen for han, at han egentlig kunne dradd videre sammen med oss hvis han hadde fått tilstrekkelig med hjelp da han var guttunge.

Vel Bubben, eller Ernst, nå hviler du og trenger ikke å ha plagene dine lengre. Jeg kommer aldri til å glemme deg så lenge jeg lever.

Nå vet du, nå har du fått din omtale du også , og steike meg, du kunne løpe kjære Bubben. Heia
Bubben!