Året der vi fikk kjenne den store sorgen på kroppen.
Året som inneholdt fortvilelse og sorg og følelse og tap av store kreative krefter, som har betydd mer enn vi ante på forhånd, i våre liv.
De har vært der mesteparten av livet vårt. Som to tunge grunnpilarer stod de der, bar grunntonen, rytmen og kreativiteten.
Jeg snakker om Yngve og Rolf. Mine to store bassister i mitt virke, begge gikk bort så altfor tidlig Rolf i sykdom og Yngve i ulykke.
Yngve Moe fikk vi beskjed hadde vært utsatt for en ulykke i påsken, på en ferietur til Tenerife sammen med sin kone Ragni. Han ble tatt av understrømmer og druknet. Ble gjennopplivet og ble liggende i koma i nesten tre uker før vi så at håpet var ute. Yngve ville ikke komme tilbake og ble erklært død 17 april.
Sjokket var stort, selv om vi ante hvilken vei det bar.
Vi var så godt igang av planleggingen på årets juleforestilling og CD, Hem til jul, som Yngve var dypt involvert i. Yngve med sin utrolige raushet og kreativitet, som han delte med omgivelsene. Han satte sin signatur på alt han leverte. Han var en ener, en stor musiker og bassist.
På vårt siste juleforestillingmøte, da vi skulle si hadet, ønske hverandre god påske, gjorde Yngve og meg noe vi vanligvis ikke pleide å gjøre, vi sa hadet - og klemte hverandre. Den klemmen vil jeg huske så lenge jeg lever.
Rolf Graf, sovnet inn 1 juli etter å ha kjempet som en løve mot hjernekreften som han fikk nesten to år tidligere.
21.07.2011, på denne vannvittige dagen, ble hans sykdom oppdaget. Vi fikk kjapt vite det og han understreket helt fra begynnelsen at; "gutter! Dette er alvorlig". Vi fulgte hans kamp og håpet ble tent, men fort slukket igjen.
Rolf fikk masse operasjoner, som gikk ut over taleevnen til slutt.
Huske like før jul 2012 var Olav, Svein Dag og meg på besøk hjemme hos Rolf for å gjøre et opptak til Dagsrevyen. Vi skulle synge og spille Rolfs egen Shine og hygge oss sammen i noen timer. Det ble en rørende og vakker stund.
Siste gang vi møttes var i begynnelsen av juni. Rolf lå hjemme, han var uten språk, men vi stod for snakkingen og vi fortalte og erklærte vår kjærlighet til hverandre. Vår dype kjærlighet, respekt og livslange vennskap.
Vennskap og samhold som har formet oss som musikere. Vi var så tett at vi trenge aldri å tenke når vi jobbet, vi bare øste til hverandre.
Rolf var på slutten hjemme hos Svein Dag, i hans studio og spillte inn et par låter, som jeg skal bidra på nå i løpet av kort tid.
Han greide ikke å synge så mye, de måtte ta det nesten ord for ord, men giter og bass gikk helt fint. Det var ikke i det området av hjernen det var ødelagt.
Siste sangen sang jeg til Rolf i begravelsen fra Holmekollen kapell, Shine. Jeg vet du hørte meg og smilte av glede Rolf!
La 2014 komme, vårt Anno Horribilis ligger foreløpig bak oss.
Takk for musikken Rolg og Yngve og gledelig nytt år.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar