I hvert fall en flott varm , Indian summer dag, kjørte jeg forbi, Sjømennenes aldershjem. Med nedrullete vinduer møtte jeg blikket hans, jeg kaller han Leifen, han satt på benken i høstsolen , flott mann, gammel herre med mustasje og verdighet, men.. Blikkene våre møttes og da skrev jeg dette;
Leifen sitter på benken ved sjømennenes aldershjem.
En solvarm sommerdag langt inn i september.
Tenker på årstidene som har løpt forbi , på reisen som har gått så alt for fort..
På morgengry og bekmørke netter.
På korte avskjeder og tunge farvel.
På blikkene som ble til varm elskov og til siluettene som forsvant og nye anløp under sol og svette, og tørst, en evig tørst.
Som ble til en evig tørst, ikke bare ved havn,
Så
Leifen sitter på benken ved sjømennenes aldershjem.
Mustasjen er fremdeles på plass, den som kranset det hvite smilet, til hun som forsvant, hun som dukket opp i tankene, selv når han gikk i land.
Hun som sendte blikket sitt rett i sjelen og ikke bare på den varme huden.
Og som han snudde ryggen til den høsten, for uendelige årstider siden,.
Hun fløy sørover, som alle vakre fugler... Hva om de kunne blitt.. Ikke ploge avgårde i forskjellige himmelretninger.
Leifen sitter på benken ved sjømennenes aldershjem
nydelig skrevet
SvarSlett